Hva går feil? Trøtt og gjesper som besatt,ser rosa elefanter som danser tango og grønne små kaniner som synkronsvømmer i vannglasset mitt...Da burde man være rimelig trøtt! Hiver seg omsider til sengs og vips...så sovner man... og våkner igjen minuttet etterpå. Ikke akkurat uthvilt,men likevel våken.Kjenner på kroppen at man bør busselalle,men hjernen er ikke med.
Det har den vel egentlig aldri vært heller???Humm...
Da blir man bare liggende våken og tenke mange tanker,alt fra gårsdagens nyheter til gårsdagens opplevelser.Hva man gjorde eller ikke gjorde. Ikke mye å sette fingeren på der,men det er faktisk noe jeg burde gjøre...før det kan bli for sent!
Tanken har gnaget meg lenge, men når jeg prøver å ta meg mot til det så feiger jeg ut.Er jeg kanskje redd for konsekvensen?Kanskje jeg ikke vil innse realiteten?Er jeg kanskje redd for å oppleve det igjen? Kanskje ting ikke blir som jeg drømmer om? Kanskje jeg er lei av bli skuffet igjen?Kanskje det er skjebnebestemt at det ikke skjer? Livet er hardt, en stor prøvelse for enhver og hvermansen.Det gjelder å fatte riktige valg. Et feil valg,og livet tar en annen retning.Et riktig valg, og livet kan ta ønsket retning. Men hva om det ikke blir riktig retning likevel?
Jada,du spør nok om elefantene har gått over til Riverdance og stepper så hard på skallen at den gir meg babbelsyndromet, men nei...! Er ved mine fulle fem,mine tankefulle fem. En del hendelser den siste tiden har gjort meg klar over at `det jeg ikke har ikke vært klar over,men likevel hatt i minnet, er at de samme tanker og følelser den gang da eksisterer den dag idag og.`
Innerst inne har jeg vel visst det, men tanken på at det helt sikkert er uoppnåelig har stoppet meg. Jeg er vel feig, tør faktisk ikke fortelle det.Redd for svaret,redd for følgende.Hvilken retning kan det isåfall ta om jeg nevner det?Vil det ta hver sin retning bort fra hverandre eller kan det stakes ut en ny felles kurs? Eller må jeg bare godta det vanlige som nevnes kan?
Bør jeg bare glemme dette og gå videre?Eller kanskje jeg bør gripe sjansen og kanskje lage et nytt spor?Er jo det jeg vil,en sjanse.Men...frykten hindrer...
Blir frustrert over meg selv,blir frustrert over situasjonen,blir frustrert over mitt liv.
Dette vil nok plage meg lenge, hvis jeg ikke gjør noe med det. Snakk nå eller tie for alltid!
Kanskje jeg snart burde ta et valg? Og ta konsekvensen av det?
Men,hvilke valg tør jeg ta?
2 kommentarer:
valg er jo aldri enkelt.. det er jo derfor det heter valg:P
Lykke til uansett hva du bestemmer deg for, hadde i allefall vært morro om du var nærmere byen, så kunne vi sett fjeset ditt mer enn bare 1-2 ganger i året:P
Må nok ta et valg snart,tipper det skjer om ikke så lenge:/
Vi får sjå,kanskje det blir en bymann av meg:)
Legg inn en kommentar